Mikroblogg, side 12

Da er det endelig dags for Gamegoyles, som jeg tidligere har skrevet om her! Jeg skal spille tre spill i dette maratonet, ett på lørdag og to på søndag, og når ikke jeg spiller så er det tonnevis av andre flotte folk som skal spille også. Sjekk ut Gamegoyles.org for timeplan, lenke til å donere til den gode saken vi støtter, og annen info om maratonet og hvordan du kan se på.

Stikk gjerne nesa innom og hør mine syrlige kommentarer om apekatter i morgen klokka 1325 norsk tid!

Dette er en deilig dag på slutten av en deilig uke.

Etter å ha hatt alvorlige problemer med å få solgt den gamle leiligheten min, løsnet det endelig denne uka. Plutselig kom det to interessenter som faktisk var genuint interesserte, og dermed ble den solgt på et blunk. Den personen som endte opp med å kjøpe får seg en utrolig koselig leilighet som hadde kostet minst det dobbelte i Oslo, og jeg får lov til å slutte å betale to huslån og et mellomfinansieringslån. Stort mer rettferdig deal får man ikke.

I går hadde jeg bursdag. 34 år. Det er mer enn en tredjedel av et århundre, men mindre enn halvparten, og både FHI og mine foreldre anser meg fortsatt for å være ung, så jeg har i det minste dét gående for meg. Vi spiste kake. Greit, vi spiste kaker. OK, mange kaker. Greit, så mange kaker at vi sikkert kunne hatt en gjennomsnittlig norsk kommunes regnskapsavdeling på fredagskaffe. Og kanskje også avdelingen for byggesak. Jeg våknet halv sju i dag morges i sukkerkoma etter å ha drømt om å bli introdusert for min venninnes onkel, som var fra Toten, så ut som Jake "The Snake" Roberts og hadde fjær i hatten. Vi snakket om mobiltelefonen hans som var fra Motorola, men fordi han hadde en viss talefeil - min venninne mente det var en dialekt fordi han er fra Toten - ble det Momotorolana. Jeg ble irritert, nesten sint, mens jeg prøvde å overtale denne mannen til å si Motorola, men han bare lo, og venninna mi likeså. Jeg funderer å ta noen timer hos en tatatalepedagog for sikkerhets skyld.

Og nå har jeg ferie. Som skal brukes på å ikke reise noe sted, for vi er jo tross alt i den tiden vi er i. Svenskegrensa åpner seg kanskje nok til at det går an å ta en tur over etterhvert - det sier vel egentlig sitt når man får lyst til å dra på grensehandel for noe annet enn billig brus men så langt har vi altså kommet.

Jeg har solgt leiligheten. Jeg har hatt bursdag. Jeg har ferie. Jeg sitter her i leiligheten min med iskald iste på flaske og ostepop og Jazz Jackrabbit-stream på Twitch. I morgen skal jeg ingen verdens ting.

Ingen visninger. Ingen vask til visninger. Ingen flytting. Ingen forberedelser til arbeidsoppgaver. Ingenting.

Hva... Gjør man egentlig på ferie?

Hva jeg skal gjøre i sommer? Jo, jeg skal spille tre spill så fort jeg bare klarer på Gamegoyles, et veldedighetsmaraton for speedrunnere og gamere! Det hele går av stabelen 23.-25. juli (eller 24.-26. juli for oss nordmenn) og inntektene går til Trans Student Educational Resources - en riktig god og verdig sak, spør du meg. Jeg vet ikke helt når det blir fordi den detaljerte timeplanen ikke er klar ennå, men jeg skal altså spille:

• Donkey Kong '94 til Gameboy (som jeg hadde verdensrekord i for noen år siden)
• Somer Assault til TurboGrafx 16 (som jeg har nåværende verdensrekord i)
• Pokémon Gen 1+ randomizer

Jeg gleder meg i massevis og håper mange vil komme innom og se på!

(Advarsel: det er 50% sjanse for at det blir mye drittsnakking om gorillaer og andre apekatter når jeg spiller Donkey Kong, 75% sjanse for at det blir drittsnakking om Steinbukken og Fiskene når jeg spiller Somer Assault, og 100% sjanse for at jeg kommer til å snakke om shorts og hvor lette og komfortable de er å ha på seg når jeg spiller Pokémon.)

Denne uken fikk jeg en e-post fra en intern rekrutterer for et stort teknologiselskap i Norge. Som selverklært frontendmagiker får jeg en del av disse - noen interessante, de aller fleste uinteressante, og sjeldent noe jeg tenker to ganger over.

Denne gangen rynket jeg litt på nesa - den interne rekruttereren hadde sendt mailen til en adresse jeg ikke har offentlig noe sted. Den er ikke tilknyttet LinkedIn eller hjemmesiden min, og jeg bruker den egentlig ikke noe særlig lenger fordi det går veldig mye spam i den. Jeg sender en mail tilbake og takker høflig nei til invitasjonen til en prat på Teams og spør samtidig hvor hen fikk tak i adressen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har vært borti det før, men svaret lød altså som følger:

"Ang. e-postadressen din så bruker vi en tjeneste som heter Intro for å hente ut relevante og aktuelle adresser. Vi har tittet på LinkedIn-profilen din, og det var den jeg refererte til, men denne tjenesten skanner da gjennom andre sosiale medier som GitHub, Stack Overflow, Facebook, Twitter, Flickr, YouTube og det som finnes av offentlige profiler for å finne kontaktinfoen til folk. Hvis du ønsker å finne ut akkurat hvor denne mailadressen din ligger offentlig, så vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Intro, så vil nok de kunne fortelle deg det!"

Unnskyld? Jeg undersøker nærmere, og joda, ganske rett: Intro er en tjeneste som sagt rett ut crawler det åpne nettet på jakt etter informasjon om meg, sanker inn det den finner om meg som ligger åpent, og selger det så videre til interesserte rekrutterere og tilsvarende. Ett eller annet sted på nettet, uten at jeg har klart å finne ut av hvor, har jeg altså brukt denne e-postadressen og Intro har funnet den. Hvor? Det vet jeg ikke. Men jeg kan altså kontakte Intro for å finne ut av dette, om jeg vil.

Det sitter med andre ord en aktør der ute og sanker informasjon om meg, i tilfelle de en dag får seg en kunde som er interesserte. De har digre navn på lista, slik som Sopra Steria, Knowit, Sogeti, og Bouvet, bare for å nevne noen. Dersom jeg en dag velger å søke jobb ved ett av disse selskapene, er sjansen med andre ord stor for at de allerede vet, eller kan få vite, ganske mye om meg som jeg ikke er klar over.

De vet kanskje allerede om den diskusjonen jeg hadde med noen på Flickr om Micro Four Thirds-formatet som ble litt mer opphetet enn normalt. Kanskje har de lest kommentarene mine om wrestling-industrien og synes at det er helt uakseptabelt at jeg en gang for lenge siden sa noe positivt om Chris Benoit, før tragedien inntraff. Det er ikke utenkelig at de har fått med seg alt jeg har skrevet av kommentarer, tweets og innlegg på diverse sosiale medier og diskusjonsforum om alt mulig fra videospill til musikk til film til TV til politikk.

Ja, jeg vet at denne informasjonen ligger åpent for alle bare man vet hvor man skal lete. Nei, jeg liker det ikke allikevel. Jeg liker ikke at et selskap sanker inn masse informasjon om meg og tilbyr det i form av en tjeneste de kan tjene penger på. En intern rekrutterer fikk tydeligvis min kontaktinformasjon gjennom denne tjenesten og sendte en mail til en adresse jeg ikke bruker til dette formålet. Hen kunne ha sendt meg en melding på LinkedIn, eller på den e-postadressen jeg faktisk har liggende ute på nettsiden min. Klart, da hadde jeg aldri fått vite om alt dette.

Så jeg fortalte internrekruttereren at jeg er skuffet over at de bruker et slikt system, og at jeg vil ha informasjonen de sitter på om meg slettet. Svaret? "Dumt at du føler det på den måten, da." Ordrett sitat.

Jeg vil ikke bli solgt som en vare til rekrutterere som bare ser på meg som en passiv kandidat. Heldigvis har Intro en side for opt-out som seg hør og bør. Jeg hater å bli omtalt som "candidate" av noen jeg ikke en gang har hatt kontakt med, men sånn er det tydeligvis i vår tidsalder.

Mine damer og herrer,

Det har den siste tid versert visse rykter om at jeg er distré. Jeg vil på det sterkeste avkrefte disse usanne løgnene om min person.

Bare fordi håndkleet nå henger på dorullholderen, det står fem doruller oppi klesklypekurven, jeg fant igjen stjernetrekkeren min i bestikkurven i oppvaskmaskinen og jeg tydeligvis klarte å pakke fem tomme esker med rengjøringsprodukter i stedet for å bare notere meg at jeg må kjøpe nye, så betyr det slett ikke at jeg er distré.

Dette var en beskjed til folket.

Du vet sånn fnising man bare ikke klarer å stanse uansett hvor hardt man prøver, selv når folk ser stygt på en? Sånn man noen ganger fikk som niåring i veldig upassende situasjoner, over noe som egentlig ikke er morsomt, for noen andre enn deg selv?

Sånn fniste jeg i dag da jeg så at Den Norske Kirke søker etter en skyarkitekt.

Noen ganger skjer det noe som er så fantastisk at hele verden bare glitrer og synger og stråler rundt en. Plutselig glemmer en alt som ikke er så bra, og ting bare ser lyst og fantastisk ut på alle kanter.

I mitt tilfelle kom denne lykken levert av en mann i går. Han kom løpende opp trappene og inn i leiligheten min, åpnet vaskemaskinen min fortere enn jeg noensinne har åpnet en kroneis, konstaterte hva feilen var, og reparerte den ødelagte vaskemaskinen min som har gjort at jeg har hatt kåken fylt til ripa med skittentøy i flere måneder.

Det hele skjedde så fort at det nesten minnet om overfall, jeg rakk hverken å si takk eller stille spørsmålene jeg hadde tenkt til å stille før han løp ut av leiligheten og ned trappene igjen. Igjen lå en kjapt påskriblet kvittering med uleselig navn. For alt jeg vet kan denne mannen ha ranet meg for både gods og gull under påskudd av å være en reparatør fra AEG.

Men maskina mi sentrifugerer igjen og jeg har rent sengetøy, så hva enn det var han tok, var det sikkert en fair trade.

Jeg kaller meg selv ofte for en frontendmagiker når jeg skal presentere meg i jobbsammenheng. Det høres litt flott og pompøst og spennende ut. Rekruttererne digger det. Det ser kult ut på LinkedIn. Og jeg kan skryte litt av det i fagkretsene. Jeg er ikke bare en frontendutvikler, asså, jeg er en frontendmagiker - tenk det, Hedda!

Faktum er at jeg ikke helt selv vet hva jobben min er bestandig, og både omfang og arbeidsoppgaver varierer rått fra dag til dag.

I dag, for eksempel, måtte jeg gjøre en gul boks mindre gul. Jeg måtte også gjøre boksen mindre høy. Og når boksen var mindre gul og mindre høy, følte jeg virkelig at jeg hadde fått til noe bra. Plutselig sitter man der med bokser i perfekt høyde som er akkurat gule nok, som kongen på haugen, og ler av bermen med sine signalgule bokser som ikke hadde fått plass i en utebod. Magi!

Noen ganger handler jobben om å lage mange bokser som sitter pent sammen. Lage flotte overskrifter i nydelige skrifttyper, eller skjemaer som absolutt alle kan forstå og bruke enkelt; skjemaer som sparer flere tusen timer med arbeid i året! Skjemaer som er så jævla bra at til og med lokalavisa skriver om akkurat det skjemaet du satt og jobbet med!

Noen ganger handler jobben om å lage noe som flere tusen, kanskje titusen - nei, flere hundre tusen mennesker skal få bruke hver eneste dag! Da må det jammen se perfekt ut også, helt nydelig balansert mellom design og funksjonalitet, trend og tidløshet, enkelt og komplekst. Det er en vanskelig jobb som innebærer å være litt grafiker, litt teknolog, litt psykolog og litt markedsfører på en og samme tid, og alle sitter og ser på deg, venter på deg, fordi det er du og sånne som deg som kan dette - ingen andre!

Noen ganger handler jobben om å fikse gamle løsninger som har brukket i vinkel. Noen ganger handler det om å slukke branner, eller å lappe sammen noe som er "godt nok". Noen ganger handler det om å finne obskure feil som ingen forstår seg på, uten noe annet hjelpemiddel enn en ussel feilmelding fra et fagsystem som ikke har noe med det du driver med å gjøre.

Og atter, noen ganger, som i forrige uke, handler jobben om å sitte i tjuefire timer og rive seg i håret, før jeg til slutt innser at problemet hele tiden var at jeg ikke hadde fnutter inni dobbeltfnuttene mine.

Noen ganger er jeg magikeren, noen ganger er jeg kaninen som blir dyttet med rompa først ned i hatten så jeg får en gulrot opp i display: none; før noen drar meg ut etter øra og viser meg frem til et publikum bestående av sluttbrukere og stakeholders.

Familien min har reist på hytta på fjellet og åpnet sesongen. Dette vet jeg fordi jeg fikk en videosamtale etter Paps, Mams, og Søs hadde spilt Ludo og drukket sjåtts. Ut fra denne samtalen kom vi frem til følgende:

• Det er familien vår som eier alt vårt øye kan beskue når vi er på fjellet. Barnehagebordene, for eksempel, eller plassen der Søs og Nevø og i min grønne ungdom også jeg har badet i alle år. Plassen ved favorittjernet vårt er også hellig. De som forsøker å innbefinne seg på våre steder blir knurret til. Mams klarer ikke å knurre, så hun lager heller en lyd som minner litt om når støvsugeren min sluker 60 centimeter av gardina.
• Sjåtts gjør alt morsommere. Absolutt alt. Men bare hvis Mams og Søs ser på hverandre etter de har sagt eller gjort noe som normalt sett ikke egentlig er så veldig morsomt. Sånn som at det lukter bål og grillede pølser. Grillede pølser er råfestlig.
• Nei faen, sitter det noen der og tenner bål?! På fiskeplassen VÅR?! Og griller pølser attpåtil?! Fengsel! Fengsel til rampen! Fengsel til rampen i tusen år!!!
• Søs har en helt egen greie for kameraarbeid på mobilen når hun ler. Ingen andre jeg kjenner klarer å snu mobilen fem ganger på tre sekunder og fortsatt få med så mye av neseborene sine på skjermen.
• Det er ingen sauer der oppe ennå. Jeg prøvde å spøke med at "det er jo to, da", siden Mams og Søs sto og pratet med meg. Mams gir meg streng beskjed om at "nå skjerper du deg!" Dette fører til en ny latterkule og nesebor fra seks ulike vinkler, satt til hveselatter i tjue sekunder fordi Mams ble litt redd for at de som griller pølser skulle tro vi snakket til dem.
• Vi ble enige om at det var leggetid. Jeg vet ikke om de skulle sove ennå men det hørtes ut som om det var greit at de la seg nedpå uansett.

Jeg er egentlig litt på overtid med denne, men nå er jeg klar. Det er i år 20 år siden jeg begynte å høre på trance. Jeg begynte å se etter musikk i sjangeren i den "spede alder" av 14 år, den gangen jeg gikk i niende klasse og hadde en Nokia 3330 og kanskje et par tjuekroninger i lomma. Big Brother var det heteste på TV, Hanah sang i radioen om alt hun skulle gjøre i Hollywood, og jeg tror jammen ikke Nidar hadde lansert Smash ennå. Bare sånn for å sette det hele litt i perspektiv, da.

Jeg har hørt på trance i over 20 år. Det er mange sanger, mange undersjangre, mange musikalske trender. De som kjenner meg sånn passe godt vet at jeg har ganske god orden på min egen tidslinje og hva som skjedde når, og det er også sant for musikk: jeg forbinder sanger jeg hører på og blir glad i med helt bestemte hendelser og tidsepoker. Derfor var det veldig morsomt å sette sammen denne spillelista på Spotify over 20 sanger - én for hvert år siden jeg begynte å høre på trance. God fornøyelse!

Hør på Spotify